.RU

Forord til Internettutgaven - старонка 13


VG



Løssalgsavisen VG var den av avisene som skrev færrest ledere om de fire konfliktene. Av de i alt elleve lederne var fire om Polen. I motsetning til Aftenposten har ikke VG noen “advarende leder” før unntakstilstanden er et faktum.

Øst vest perspektivet bringes også inn, og det disposisjonelle fiendebildet kommer til uttrykk gjennom en advarsel til Sovjetunionen om ikke å gripe inn:

“Det er uunngåelig at de harde innstramningstiltakene i Polen får skadevirkninger for dialogen mellom øst og vest. Men det blir sterkt understreket i vestlige hovedsteder at det polske folk selv må få avgjøre sin skjebne, uten innblanding utenfra. Slike utsagn er et varsel til Moskva, og samtidig et budskap om at intet land i vest har noen foranledning til å gripe inn i det som skjer.”

Dagen etter følges Polen krisen opp med en kort leder under tittelen “Grove brudd”. Her kommer det til uttrykk et disposisjonelt fiendebilde av kommunismen:

“Begivenhetene er i seg selv egnet til å belyse hvor umulig det er å kombinere det kommunistiske system med frihet og menneskerettigheter. I Polen har vi enda en gang fått en tragisk demonstrasjon av at kommunismen i lengden ikke kan tåle opposisjon. Undertrykkelsen er en del av systemets vesen.”

Dagen etter følger VG opp med en ny leder, og i likhet med Aftenposten er det Stortingets utenriksdebatt som er utgangspunktet for lederen som har tittelen "Norge og verden". Her ser vi ikke noe tegn til kritikk eller mistenkeliggjøring av opposisjonen, men som i Aftenposten er det et klart “venneperspektiv” på lederen som understreker betydningen av vår forankring i NATO samarbeidet:

“Norsk sikkerhetspolitikk står ikke i motsetning til arbeidet for fred. Vårt samarbeid i NATO er, som det har vært sagt noen tusen ganger, en forutsetning for den balanserte styrkereduksjonen som alt seriøst nedrustningsarbeid har som mål.”

Venn/fiende perspektivet kommer også til uttrykk i hvem som har troverdighet

i den spente situasjonen som rår. Her kan vi minne om Thompsons perspektiv på fiendebildeproblematikken: "vi" er tilbakeholdne, men "de" er hele tiden en potensiell aggressor (se innledningen).

“Også i Stortinget ble det lagt vekt på håpet om at det polske folk selv må få avgjøre sin fremtid. Man tror på NATOs tilbakeholdenhet, men det er sterk tvil om Moskvas passivitet.”

I den siste lederen fokuserer VG mest på de interne problemene i Polen under tittelen “Lukket land”. Det situsjonsbestemet fiendebilde kommer her til uttrykk ved å refere til sovjetiske trusler om å gripe inn. Samtidig understerker VG at de økonomiske og politiske probeemene i Polen er så store at en eventuell sovjetisk invasjon ikke vil kunne løse Kremls problemer:

“Solidaritet har oppfordret lønnstagerne til å demonstrere ved passivitet, og blir denne parolen fulgt i tilstrekkelig lang tid, er selv general Jaruzelski maktesløs. Strengt tatt kan denne situasjonen ikke endres ved at sovjetiske styrker rykker inn.”

Bergens Tidende



Også i Bergens Tidende lanseresi lederen 14.12 et disposisjonel fiendebilde i form av en klar advarsel mot en sovjetisk intervensjon:

“I det siste ligger et sterkt press mot Moskva til å holde fingrene fra fatet. Hvis den polske tragedien skulle ende med en sovjetisk invasjon, vil det være en anskuelsesundervisning som vil forene Vest Europa og USA på ny, og trekke teppet vekk under alle avspenningsforsøk i en lang fremtid”.

Dagen etter følges det opp med en leder som er litt krassere i ordbruken. Her brukes det metaforer fra naturkreftene : “Det står et isgufs av meldingene om hva unntakstilstanden betyr for det polske folket i dag”.

Vi får både et situasjonsbestemt og disposisjonelt fiendebilde av Sovjetunionens rolle i konflikten, og det er et klart vennebilde som knytter Norge til den vestlige kulturtradisjonen:

“Det er en realitet at vi skal leve og overleve på et kontinent der en av supermaktene behersker   direkte og indirekte   alt land fra Østersjøen til Svartehavet, fra Ural til Helmstedt dypt inne i Tysklands hjerte, omgitt av hav der supermaktenes dødsvåpen finnes usynlig i dypet.

Det finnes ingen nøytralitet med mening i terrorbalansen mellom øst og vest. Offisielt eller uoffisielt må enhver nasjon velge side, og heldigvis er det en overveldende majoritet i Norge som ikke er i tvil om hvilken politsk og kulturell tradisjon vi hører hjemme i. Utviklingen i Polen i disse dager er ikke egnet til å svekke denne tilhørigheten.

Vi kan ikke endre de politiske realiteter i unntakstilstandens Polen, enda mindre stoppe det presset som Sovjetunionen utilslørt legger på sin vestlige nabo, og som har tvunget fram unntakstilstanden”.

Den tar også opp nødvendigheten av norsk støtte til kampen for menneskerettigheter og ren humanitær støttte. Her er det pathos fyllte sekvenser:

“Det polske kamp er vår kamp. Et folk som i tusen år har levd på mektige naboers nåde og dødd på deres unåde, er bildet av vår verdensdels tragedie i dag. Den nye fredsbevegelsen   hva man enn måtte mene om den politisk   er også et uttrykk for Europas vilje til å overleve, selv klemt mellom supermaktenes møllesteiner.

Lederen avsluttes med en manende appell:

“Og like viktig er det at vi fortsetter og forsterker den innsats som hundretusener har engasjert seg i   med mat til et folk som trues av nød i en kald vinter. En pakke til Polen er en stemme for fred og frihet i vår verdensdel”.

Også Bergens Tidende dekket utenriksdebatten i Stortinget på lederplass 16.12. Det betyr at alle de tre avisene i mitt utvalg dekket samme Stortingsdebatt på samme dag. Dette er etter min mening en markering av at avisene betrakter Polen krisen som et nasjonalt anliggende som angår vår sikkerhetspolitikk. Avisene overordner så å si nasjonalforsamlingens vurderinger sine egne ved å referere landets politiske elites synspunkter på lederplass. Gjennom å uttrykke lojalitet og respekt for landets politiske ledelse uttrykker de også nasjonalt samhold: “Et polsk drama i full og forvirrende utvikling var den alvorlige bakgrunn for utenriksdebatten i går. Her var mange innfallsvinkler, men ingen dissens”.

Men også Bergens Tidende avgrenser seg fra Arbeiderpartiets venstrefløy i lederen, fordi noen hadde markert seg mot USAs stormaktspolitikk i debatten. Ved å peke ut en potensiell trussel mot en total nasjonal enighet om forankringen i den vestlige sikkerhetspolitiske tradisjonen får man kanskje ytterligere understreket hvor pålitelig man selv er?

“Regjeringen   med statsministeren som den sterkeste talsmann   mante til oppslutning om NATOs politikk i håp om å kunne vise en så samlet allianse at Sovjet godtok et kompromiss. Arbeiderpartiet   med Einar Førde og Reiulf Steen som de mest ekstreme   ville engasjere Norges innflytelse mot det Førde kalte Reagans politikk og spille sammen med det han bygget inn i begrepet fredsbevegelsen.”

Konklusjon



Lederene reflekterer i stor grad at det på denne tiden var et etablert fiendebilde av Sovjetunionen. Lederne gjenspeiler den partipolitiske enigheten om de sikkerhetspolitiske analysene, og viser også de konservatives mistenksomhet overfor den sikkerhetspolitiske opposisjonen. Det er ikke i seg selv overraskende, men det at avisene har et slikt markeringsbehov knyttet til et spørsmål som det var tverrpolitisik enighet om (støtte til det polske folks kamp for uavhengighet), viser hvor klare posisjoner det var i den sikkerhetspolitiske debatten på denne tiden. Bruken av ledere for å referere stortingsdebatten viser samtidig hvor forankret avisene er i det etablerte politiske systemet.

Strukturen og oppbyggingen av lederne har mange fellestrekk, og det er gjennomgående at lederne brukes til å markere vår forankring i “Vestens demokratiske tradisjon”.

Et annet framtredende trekk er oppfordringen til humanitær innsats. Igjen må dette forstås i kombinasjonen av geografisk nærhet og at "vår tradisjonelle fiende" utgjør den potensiell trusselen. Som det vil framgå nedenfor ble avisene også brukt under unntakstilstanden i Romania til å mobilisere til humanitær støtte, men ikke på langt nær i samme grad som under krisen i Polen. Det var egne innsamlingsaksjoner i regi av avisene, og det var bred dekning av solidaritetsorganisasjoner, humanitære organisasjoner og religiøse grupper som organsierte hjelpesendinger. Vi kan si det slik at avisenes lederartikler av Polen krisen både reflekterte den humanitære tradisjonen i Norge, og de uttrykte at fiendebildet av Sovjetunionen var inntakt og levende. Disse to hovedtemaene i lederne ga samtidig næring til hverandre. Norge var den “snille naboen” som ga en håndsrekning til en venn i nøden mens Sovjetunionen var “den slemme naboen” som nok en gang demonstrerte kommunismens sanne ansikt, og viste sin tilbøyelighet til å true sine sosialistiske naboer som ikke ville holde seg i folden (Bresjnevdoktrinen).

Den pathosfylte hyllesten til den norske givergleden og humanitære tradisjonen er påfallende, men ikke overraskende. Avisenes høye profil i innsamlingsarbeidet viser at Polens geografiske nærhet, og det faktum at landet var truet av en “felles fiende”, gjorde at de fleste la mer i dette enn en vanlig humanitær innsamlingsaksjon. Polens situasjon ble på sett og vis symbolet på en situasjon vi selv kunne risikere å komme i.

I den grad det forekom metaforer, var disse knyttet til årstider og naturfenomener. Stilt overforfor naturen kommer som kjent menneskets antatte rasjonalitet til kort!

Unntakstilstanden i Romania



Innledning



I 1989 blåste det en frihetens vind over Øst Europa. Det ene etter det andre av de tidligere totalitære regimene i Warzawapakten falt, og grunnen ble lagt for en demokratisk prosess i disse landene for første gang siden 2. verdenskrig. Forutsetningen var at Sovjetunionen i 1985 fikk en president, Mikhail Gorbatsjov, som hadde på sitt program å reformere det sosialistiske systemet. Han innførte glasnost (åpenhet) og peristrojka (ny økonomisk politikk), og hadde som erklært målsetting å gi større frihet til de øst europeiske landene. Utviklingen gikk nok fortere enn han hadde tenkt, og frihetsbevegelesen fikk sin egen dynamikk som førte til regimeendring i det ene land etter det andre. Da Berlin muren ble åpnet i november 1989, og Gorbatsjov åpnet for en gjenforening av de to tyske stater, var det klart for alle at den kalde krigen mellom øst og vest var i ferd med å bli historie. President Nicolae Ceausescu, som hadde styrt Romania i hele etterkrigstiden, hadde hatt en viss sympati i Vesten for sin relativt sett uavhengige linje i utenrikspolitikken. Det førte bl.a til at Romania som det eneste Warzawapakt land nektet å delta i invasjonen i Tsjekkoslovakia. At han gjennom dette også fikk en stor grad av sympati i sitt eget folk, bekreftes av den rumenske parlamentarikeren Ion Alexander i et intervju med Aftenposten 10.4 1992; samtidig sier denne uttalelsen også litt om fiendebildet av presidenten innad i hans eget folk:

“Ceausescu nektet å delta i den kommunistiske invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968. Det er grunnen til at han kunne bygge opp sitt enorme maktapparat. Han var jo ikke dum. Djevelen er ikke dum”.

Ceausescu var imidlertid beinhard motstander av Gorbatsjovs liberalisering og reformpolitikk. Han var den eneste av de øst europeiske lederne som svarte “på den gamle måten” da frihetsbølgen også nådde Romania. Derfor ble dette også i motsetning til de andre landene i Øst Europa en blodig omveltning. Demonstrasjoner mot regimet brøt ut i desember 1989, og Ceausescu svarte med å innføre unntakstilstand. Da demonstrasjonene nådde byen Timisoara, ble demonstrantene møtt med skarpe skudd fra hæren og det hemmelige politiet, Securitate. De første meldingene gikk ut på at minst 60 000 mennesker var blitt drept i hele landet. I ettertid har det kommet fram at dette var sterkt overdrevet. Det korrekte tallet var sannsynligvis i overkant av 100. Disse overdrivelsene var en viktig del av fiendebildet som ble skapt av Ceuasescu i den avgjørende maktkampen. Sannsynligvis var de høye tapstallene desinformasjon, plantet av opposisjonen for å isolere den allerede forhatte Ceausescu ytterligere. Journalistenes ukritiske bruk av høye tapstall har senere blitt brukt som skrekkeksempel på ukritisk kildearbeid i Egil Fossums lærebok journalistikk (Fossum 1991:89 95).

Da demonstrasjonsbølgen nådde hovedstaden Bucuresti, nektet hæren å etterkomme ordre om å skyte mot folkemengden, og vendte seg i stedet mot diktatoren selv, som til slutt bare hadde støtte fra deler av Securitate. Ceausescus fall ble et viktig eksempel på hvilken betydning mediene har fått i internasjonale konflikter. Sin vane tro innkalte nemlig presidenten til et massemøte i hovedstaden den 21.12. i Bucuresti for å manefistere “støtten han hadde i folket”. Han hadde åpenbart feilvurdert situasjonen fordi det “utenkelige” skjedde at folkemassen, som var utkommandert for å vise sin støtte, i stedet begynte å rope slagord mot han under en direkte fjernsynsoverføring. Han var åpenbart overrasket over det som skjedde og mistet fatningen. Det som skulle bli et bevis på folkets støtte ble i stedet en manifestasjon på at han var i ferd med å miste grepet. Det endte med at han måtte flykte hals over hode fra presidentpalassets tak i helikopter. Ceausescu ble til slutt arrestert og henrettet etter en summarisk rettssak. Det har i ettertid blitt stilt spørsmålstegn ved rettsikkerheten til ekteparet Ceausescu i denne situasjonen. Den nasjonale redningsfronten som var ledet av reformkommunister som var falt i unåde under Ceausescu, tok over regjeringsmakten. Deres maktoveratagelse viste hvilken avgjørende betydning fjernsynet har fått i en politisk maktkamp. Kampen om fjernsynshuset var det avgjørende slaget om makten. Redningsfronten hadde erobret huset, og brukte fjernsynet aktivt til å mobilisere folket til støtte for revolusjonen. Mens de Ceausescu lojale Securitate styrkene beskjøt bygningen, oppfordret redningsfronten folk om å komme til sentrum for å forsvare fjernsynshuset. Titusener av folk strømmet til, og kampen om kontrollen over fjernsynet ble det avgjørende slaget. Da redningsfronten kunne vise fram bildene av den henrettede presidenten, var i realiteten kampen over. Redningsfrontens presidentkandidat, Ion Iliescu, fikk 86 prosent av stemmene ved valget i mai 1990.

Parallellen mellom unntakstilstanden Romania i 1989 og i Polen i 1981 var at to regimer i Warzawapakten var sterkt presset av opposisjonen, og måtte ty til tvangsmidler for å holde seg ved makten. Formelt ville en utenlandsk intervensjon i begge tilfeller ha vært et inngrep i de to lands indre anliggener. Men i tiden mellom de to hendelsene hadde det skjedd store endringer i øst vest forholdet, og Sovjetunionen ble ikke lenger betraktet som Vestens fiende. En av mine hensikter med denne undersøkelsen var å se på hvordan endringene i synet på Sovjetunionen gjenspeilte seg i avisenes lederkommentarer om konflikten i Romania. Dette vil jeg gi noen eksempler på i det følgenden:

Aftenposten



Aftenposten hadde den første lederen om Romania den 20.12. 1989under tittelen “Blodbad i Romania”. Lederen var illustrert med et bilde av Ceausescu med følgende billedtekst: "Romania under Ceausescu er et av vår tids eksempler på hvordan den marxist leninistiske ideologien kan brukes som skalkeskjul for et formørket og korrupt, uopplyst enevelde."

Lederen tar utgangspunkt i Ceausescus despostiske styre og den persondyrking han var gjenstand for, den fordømmer skytingen i Timisoara, og skjult kvantifisering antyder at tapene av menneskeliv var omfattende:

“Om ikke annet kan han (Ceausescu) gjøre krav på rangen som en av de største rumenske despoter i historien. Det får vi nye vidnesbyrd om efterhvert som detaljene siver ut til omverdenen fra byen Timisoara, hvor folkets protester sist helg ble kvalt i blod. Makthaverne nølte ikke med å la troppene skyte på menneskemengden. Antallet drepte fryktes å ligge høyt.”

I motsetning til opptakten til Polen krisen var den internasjonale sikkerhetspolitiske situasjonen ikke et tema i dekningen av Romania krisen. Tvert imot ble det framhevet at situasjonen nå var unik sammenlignet med de tidligere omveltningene i Øst Europa:

“Under dette store reformåret for Øst Europa er Romania den eneste av kommuniststatene i regionen som har møtt reformkravene med et slikt barbarisk svar.”

Fiendebildene i denne lederen var knyttet til et disposisjonelt bilde av den kommunistiske ideologi og et situasjonsbestemt fiendebilde av Ceausescu som person:

“Ceausescu er nå så åpenbart forhatt av sine landsmenn at han ikke har noen annen måte å holde seg ved makten på enn ved naken vold. Romania er et av vår tids mest lærerike eksempler på hvordan den marxist leninistiske ideologi kan brukes som skalkeskjul for et formørket og korrupt uopplyst enevelde.”

Lederen avslutter med et profeti som skulle vise seg å være en riktig spådom om det som ventet:

“Under Ceausescu lever Romania foreløbig videre som et slags politisk redselskabinett på vårt kontinent. Når omveltningene en dag innhenter også denne nasjonen, kan det komme til å gå mer dramatisk for seg enn de fleste andre steder i Øst Europa.”

Lederen dagen etter (22.12. ) er uten fiendebilder. Her trekkes det opp perspektiver for den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa etter meldingen om at Branderburger Tor skulle åpnes. Lederen hadde tittelen "Lysning i Europa”, og var ledsaget av et bilde av Branderburger Tor, med billedteksten “Åpningen av Branderburger Tor idag er et nytt vidnesbyrd om de gamle stengsler som nå faller over hele Øst Europa.”

Midt i denne lederen blir situasjonen i Romania nevnt som kontrast til utviklingen ellers i Europa:

“Alt er uvisst i det tidligere så fastfrosne kommunistiske imperium. I de siste døgn har hele folket under store lidelser prøvd å kaste skrekkveldet av seg i etternølernasjonen Romania”.

Mens det under Polen krisen gjentatte ganger ble vist til Sovjetunionens aggressive tendenser, blir det nå sitert fra en tale som USAs utenriksminister James Baker holdt i Berlin, der Sovjetunionens “rettmessige interesser” ble omtalt:

"På lengre sikt kan politiske og økonomiske reformer i øst bedre både stabiliteten i Europa og fremgangen for perestrojka. En stabil orden med folkestyre i Europa vil hjelpe Sovjet Unionens rettmessige interesser og ikke true dem”.

Det er i seg selv uttrykk for et “vennebilde” når en tale av USAs utenriksminister siteres som en del av lederen. På denne måten blir USAs offisielle vurdering Aftenpostens egen analyse. Aftenposten kommer med en tilføyelse til Baker som også klargjør at Gorbatsjov er blitt en del av det “gode selskap”:

“Et system som bygger på tvang kan gi tilsynelatende sikkerhet for en tid, men aldri på lang sikt. Dette er åpenbart hva Gorbatsjov må ha innsett da han ga klarsignal for frihetsprosessen.”

Så skulle man tro at en slik vurdering av Gorbatsjov fikk konsekvenser for synet på den sovjetiske trusselen mot Norge. En slik automatikk er langt fra noen selvfølge. Samme dag hadde nemlig Aftenposten en annen leder med tittelen: “Verd å tenke over”. Den var illustrert med et bilde av forsvarssjef Torolf Rein med en billedtekst som med logos slår fast: “Forsvarssjef Torolf Rein maner til realisme”. Det er neppe tilfeldig at det akkurat er det militære som så klart ønsker å opprettholde bevisstheten om "trusselen fra øst".

Det er en eneste lang appell om at avspenningen i Europa ikke må få konsekvenser for våre forsvarsbevilgninger. Mens den andre lederen legger vekt på endringer i Gorbatsjovs politikk og konkluderer med at Europa er blitt et tryggere sted og bo, og der Sovjetunionens behov for legitim sikkerhet blir slått fast (via utenriksminister Baker), er denne lederen blottet for slike analyser. Her legges det ensidig vekt på det militære styrkeforholdet, og at Sovjetunionen fornyer sin nordflåte. Ved hjelp av skjult argumentasjon , (det sies ikke rett ut at denne moderniseringen er rettet mot Norge) opprettholdes dermed et disposisjonelt fiendebilde:

“De militære realiteter i vårt eget sikkerhetspolitiske nærmiljø taler sitt tydelige

sprog om fortsatt utbygging av Sovjet Unionens sjømilitære styrker. Gorbatsjov har ikke kansellert noe som helst av sine ambisiøse byggeprogrammer. Også andre deler av de sovjetiske styrker i nordområdene er gjenstand for en stadig kvalitetsforberdring. Det sier seg selv at hverken vår politiske eller militære ledelse kan lukke øynene for dette.”

Svaret på denne fortsatte trusselen er fortsatt allianse med våre venner i NATO, og det argumenteres sterkt imot en reduksjon av forsvarsbevilgningene:

“Desto mer må vi følgelig forlate oss på det kollektive forsvarsystem i NATO, men dette konseptet blir ikke troverdig med mindre vi selv gjør vår del av oppgaven. Da virker det lite betryggende at vårt eget forsvar bygges ned.”

I lederen 27.12 oppsumeres situasjonen

“Bare Albania er nå tilbake av de røde tvangsregimene som inntil nylig la en klam hånd over halvparten av vårt kontinent. Under dette årets revolusjon i Øst Europa er rumenerne det eneste folket som har måttet betale en slik hårreisende pris i blod for sin frigjøring. Men det er langtfra første gang at kommunismens idéer   som sprang ut fra drømmen om et bedre og rettferdigere liv for alle   ender i massegraver.”

Denne skjulte kvantifiseringen avslutningsvis blir forsterket av en karikaturtegning som er plassert ved siden av lederen. Her står et kors med navnet “Ceausescu” på plantet ned i en likhaug. Dette konnoterer massedrap og bidrar sammen med myten om massakrene i Timisoara til å forsterke inntrykket av massehenrettelser. Det er ingen tvil om at president Ceausescu hadde mange liv på samvittigheten, men dette bildet gir inntrykk av at selve omveltningen var langt mer blodig enn den faktisk var.Det poenget vil jeg komme tilbake til.
2010-07-19 18:44 Читать похожую статью
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • Контрольная работа
  • © Помощь студентам
    Образовательные документы для студентов.